Category Archives: Italia-sport

Berlusconi og Milan

Forretningsmannen Silvio Berlusconi tok over AC Milan i 1986. Den gangen var han mest kjent som mediemagnat heller enn politiker, men hadde allerede den karakteristiske blandingen av sjarm og arroganse som fortsatt er hans varemerke. Berlusconi gjennomførte store endringer i Milan, og skapte det som noen har kalt det første “superlaget” i europeisk fotball – et lag bygd først og fremst på rådyre spillerkjøp.

I 1980 hadde AC Milan blitt dømt til nedrykk etter en av de utallige skandalene i italiensk fotball. De kom seg direkte opp i Serie A igjen, men resultatene gjennom første halvdel av 1980-tallet var ikke mye å skryte av. Det ultimate nederlaget fant sted da de rykket ned igjen – og denne gangen utelukkende på grunn av resultater. Lagledelsen gjorde flere forsøk på å importere storspillere fra England, uten at noen av dem fant seg ordentlig til rette. Klubben slet også med alvorlige gjeldsproblemer, og hadde neppe råd til de millionene de lovet Manchester United for Ray Wilkins.

Inn i dette bildet kom så den 50-årige Berlusconi, med en fortid som smørsanger på cruiseskip. Han hadde tjent seg rik på eiendom og media i årene før, og påsto å ha vært Milan-tilhenger siden barndommen. Berlusconi skapte noe helt nytt innen fotballen ved å gjøre laget til et varemerke og del av sitt forretningsimperium. Fotball skulle nå også handle om investeringer og entreprenørskap, og selvfølgelig var det synergier på tvers av Berlusconis medie-interesser.

Da Berlusconi tidlig på 1990-tallet startet sitt eget politiske parti, Forza Italia, og i løpet av kort tid endte opp som statsminister, sluttet han ikke å eie Milan. Selv om han var statsminister ved tre ulike anledninger, og tilbrakte til sammen ni år som statsminister – den lengst-sittende italienske statsminister siden Mussolini – var han alltid også Milans eier. Det var først i 2017 at han etter 30 års intens involvering trakk seg tilbake og solgte klubben til kinesiske investorer.

Roberto Baggio – i skyggen av en straffemiss

Roberto Baggio, eller “den guddommelige hestehale” som han gjerne kalles i Italia, var en av 1990-tallets største fotballspillere. Han spilte som regel offensiv midtbane eller tilbaketrukket spiss, og var en usedvanlig teknisk og kreativ spiller også kjent for utsøkte frispark. Han scoret hele 27 mål på 56 kamper for Italia, og var i sin tid den første italienske spilleren på over 50 år til å score over 300 mål. I Serie A scoret han til sammen 205 mål, på tross av at karrieren hans ikke var spesielt lang.

Baggio var noe av en fotballnomade, som spilte på alle de tre største lagene i Italia (Juventus, Inter, og AC Milan) i tillegg til fire mindre lag, hvorav hans tid i Fiorentina kanskje var mest bemerkelsesverdig. Han fikk sitt gjennombrudd der i 1980-tallets andre halvdel under Sven-Gøran Eriksson som trener. Baggio ble utrolig populær i Firenze for sin kreative stil og sine iskalde avslutter-egenskaper. Han scoret hele 39 mål på 94 kamper i det som i utgangspunktet ikke var noen toppklubb. Da han gikk til Juventus i 1990 ble han ikke overraskende verdens dyreste fotballspiller. I Firenze ble det imidlertid opptøyer i gatene der flere titalls mennesker ble skadet.

I Juventus levde han opp til forventningene og ble en enorm stjerne, blant annet kåret til Europa og verdens beste fotballspiller i 1993. Etter dette var han en god del plaget av skader; likevel ble han seriemester med Juventus i 1995 og deretter med Milan i 1996 etter nok en kontroversiell overgang.

Det “alle” husker Baggio for er nok likevel først og fremst den legendariske straffemissen. Etter å ha scoret begge Italias mål i VM-semifinalen i 1994, måtte Baggio spille med skade i finalen mot Brasil og fikk ikke den innflytelsen han vanligvis hadde på kampbildet. Da finalen for første gang endte uten mål og gikk til straffekonkurranse, var det Baggio som tok den siste og avgjørende straffen som knuste Italias gulldrøm.

Catenaccio – definisjonen på defensiv organisering

Italia har vært kjent i over 50 år for fantastisk forsvarsfotball. Selv om defensiv organisering ikke har like mange tilhengere som sambafotball og tiki-taka, er det også mange som setter pris på dette aspektet ved fotballen. For dem er italiensk fotball og det italienske landslaget direkte vakkert å se på.

Det tradisjonelle begrepet på italiensk forsvarsspill har vært “catenaccio” eller “dørbolt”, som viser til forsøket på å stenge av 16-meteren fullstendig for motstanderne. Et slikt system ble først tatt i bruk i Padova på 1950-tallet, men det var Inter Milan som gjorde stilen kjent. Foregangsmannen Nereo Rocco innførte et forsvarsspill, gjerne i en 4-3-3-formasjon, der den ene midtstopperen lå bak resten av forsvarsrekken. Han ble kalt for libero, eller sweeper på engelsk. Oppgaven var å stoppe alle som kom seg forbi de øvrige forsvarspillerne og ta ut midtspissen til det andre laget.

Det andre geniale trekket var en sterk vekt på kontringer, basert på spektakulære langpasninger fra forsvarsspillerne.

Da denne stilen kom til Inter på 1960-tallet, hadde den blitt enda mer defensiv. Nå var det i alt fem forsvarsspillere, hvorav fire drev med kontinuerlig punktmarkering mens en femte hadde en fri rolle. Harde taklinger og tendenser til kynisk og destruktivt spill fulgte i kjølvannet av disse innovasjonene. I tillegg ble Inter kjent for å score tidlig og legge seg bakpå, nesten umulige å score på. Inters trener Herrera kom imidlertid også med offensive innovasjoner, og da særlig en backrolle som minner mye om dagens. Backene ble mye mer offensive enn før, og gikk fremover på overlapp i raske og kraftfulle kontringer.

Italienske forsvarere er kjent for å være fysisk tøffe, taktisk smarte, og svært kyniske og gjerrige i spillestilen. Selv om den tradisjonelle stilen catenaccio ikke lenger er så viktig når de fleste lag spiller med offsidefelle og sonemarkering, sitter dette ryktet fortsatt på dem, og ikke med urette.

Nesta – den kreative forsvareren

Italiensk fotball er kjent for forsvarsspillet, og kanskje særlig for de tøffe og kompromissløse spillerne som Scirea og Cannavaro. Samtidig har de også hatt mange forsvarsspillere med overblikk og kreative egenskaper, som Baresi og Maldini. Kroneksempelet på en slik spiller er likevel Alessandro Nesta.

Nesta spilte over 400 kamper i Serie A i en lang karriere, før han til slutt endte opp i Nord-Amerika, først som spiller på Montreal og senere som trener for Miami. Han lå svært tett opp til det moderne idealet for en forsvarer, i det han kombinerte tøffe taklinger og tett markering med overblikk og teknisk eleganse. Nesta var en spillende forsvarer i større grad enn kanskje noen annen.

Han ble oppdaget av en Roma-speider allerede som barn, men faren var ihuga Lazio-tilhenger og nektet sønnen å spille for byrivalen. Nesta endte derfor opp med å få sin debut for Lazio, og spilte mer eller mindre fast i Serie A allerede som 18-åring. Tre år senere var han kaptein på laget og kunne løfte trofeet etter å ha vunnet cupfinalen i 1998, der han attpåtil ble matchvinner. Fire år senere ble han solgt til AC Milan, og endte der opp som del av et av tidenes beste forsvar. Forsvarsrekken besto av spillere som Maldini, Costacurta, Cafu, og Stam. Allerede i sin første sesong med Milan endte han opp med å vinne Champions League etter straffekonkurranse i finalen mot Juventus.

Noe av det mest skuffende i Nestas karriere må ha vært at han ble skadet i gruppespillet i fotball-VM i 2006. Italia gikk hen og vant hele turneringen, og Nesta ble dermed verdensmester, men uten selv å ha spilt noen avgjørende rolle. Etter dette var Nesta mye plaget av skader og nektet å spille både i EM i 2008 og VM i 2010, selv om han fikk tilbud om å være med.

Gianluigi Buffon – keeperlegenden

Gianluigi Buffon er en av de beste fotballkeeperne verden noen gang har sett, og har hatt en usedvanlig lang og ærerik karriere. Selv i en alder av snart 40 år er han fortsatt kaptein både på Juventus og Italia, og spiller dermed kontinuerlig på det absolutt høyeste internasjonale nivå. Han er en av de spillerne i verden med flest kamper som proff, og har forlengst passert 1000 klubbkamper i tillegg til nærmere 200 landskamper. Buffon er den europeiske spilleren med flest landskamper gjennom tidene. Samtidig har han også lenge vært den dyreste keeperen i historien, med en overgangssum på over 50 millioner euro da han gikk fra Parma til Juventus.

Hva er det som gjør Buffon så god? Først og fremst var det refleksene og redningene på strek som gjorde ham kjent, men over tid har han også blitt berømt for sin styring av forsvaret foran seg og sine særegne lederegenskaper.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med Buffon er at han satt flere av sine rekorder i svært fremskreden alder. Som 38-åring i 2015-16 sesongen greide han blant annet å holde buret rent i ti kamper på rad, en utrolig prestasjon som selvfølgelig også sier en del om forsvarsspillet til Juventus. Han er nær sagt selvfølgelig også den keeperen i italiensk fotballhistorie som har holdt nullen flest ganger både i klubb- og landslagssammenheng.

Buffon startet karrieren i Parma tilbake i 1995, og gjorde seg tidlig bemerket som et enormt talent. Allerede i 1998 var han i troppen da Italia dro til VM, og siden den gang har han vært førstevalget i VM fire ganger på rad. I 2006 var han en viktig brikke da det italienske landslaget vant VM for første gang siden 1982. Han slapp bare inn to mål i hele mesterskapet!

Buffon er også en lojal spiller som ble med Juventus ned da de straffet med nedrykk etter den store skandalen i italiensk fotball. Siden har Juventus, med Buffon som kaptein, gjort et voldsomt comeback. Buffon har vært med på å vinne Serie A hele åtte ganger.

San Siro – den italienske fotballens storstue

Selv om Olympiastadion i Roma er flott, kan det være liten tvil om at den stadion som de aller fleste mer enn noen annen forbinder med italiensk fotball er San Siro i Milano. San Siro heter egentlig Stadio Giuseppe Meazza, og er oppkalt etter den gamle stjernen Meazza som spilte både for Inter og AC Milan, og vant to VM med Italia. I dagligtalen brukes likevel som oftest navnet San Siro, som egentlig bare er navnet på bydelen der stadion befinner seg. San Siro har i lang tid vært hjemmebane for både Inter og AC Milan, to av Europas største fotballklubber, og har plass til over 80 000 tilskuere. Alt dette, sammen med den fantastiske stemningen og volumet, gjør San Siro til et fryktinngytende fort for de fleste bortelag.

Byggingen av San Siro startet i 1925 og i begynnelsen var det bare AC Milan som holdt til der. I 1947 fulgte Inter etter, hvilket betyr at de to byrivalene nå har delt hjemmebane i 70 år. Dette er unikt i europeisk fotballhistorie, selv om også Roma og Lazio har delt stadion ganske lenge.

I tillegg til å brukes for hjemmekampene til Inter og AC Milan har denne sagnomsuste stadion flere ganger blitt brukt til kamper i VM og finaler i Champions League. Noen ganger har det også vært store konserter arrangert der, de første var med Bob Marley og Bob Dylan i henholdsvis 1980 og 1984. Marleys konsert var den til da største konserten i Europa noen gang, med et publikum på over 120 000. Senere har også stjerner som Michael Jackson, Beyonce og Rihanna holdt konsert på San Siro.

Mange nordmenn, særlig trøndere, forbinder fortsatt San Siro med det såkalte “Mirakelet i Milano” i 1996, da Rosenborg slo hjemmelaget AC Milan og gikk videre til kvartfinalen i Champions League.

Marek Hamsik – Napolis stjerne og Slovakias store sønn

Marek Hamsik er en av dagens beste offensive midtbanespillere, og en ikonisk representant for den fremgangsrike sør-italienske klubben Napoli. I tillegg er han den viktigste spilleren på Slovakia, som har hevdet seg bra internasjonalt delvis takket være hans ferdigheter.

Hamsik kom til Napoli allerede som 20-åring i 2007. Det viste seg tidlig at dette var et kupp, for unggutten var et stortalent med driv, blikk for spillet og målteft. Med Hamsik har Napoli tatt flere cuptriumfer i Italia og i tillegg gjort seg bemerket i både Champions League og Europa League.

I 2010 oppnådde landslagspilleren Hamsik noe de fleste fotballspillere fra små, unge land som Slovakia drømmer om: han hjalp sin nasjon til VM-sluttspillet for første gang. Der beseiret de attpåtil Italia og tok seg med det til utslagsspillet. Slovakia med Hamsik i en nøkkelrolle gjorde det nok en gang veldig bra i sitt første EM i 2016. Det er kanskje ikke noen overraskelse at han har vunnet prisen som Årets spiller i Slovakia hele seks ganger.

Hamsik har vært en stor suksess i Napoli helt siden han signerte som nesten totalt ukjent i 2007. Ganske uventet ble han raskt fast på laget og klubbens toppscorer i sine to første sesonger. I 2011 gjorde klubben seg virkelig bemerket ved å sikre tredjeplassen i Serie A og dermed direkte kvalifisering til Champions League. Da hadde Hamsik spilt hele 36 av 38 kamper den sesongen; han var med andre ord mer eller mindre uunnværlig på laget.

I år er Napoli i ferd med å havne i topp tre igjen, og er med dette på nytt sikret Champions League-spill. De siste årene har Hamsik fått en litt ny rolle som en mer tilbaketrukket midtbanespiller, noe han selv også sier han foretrekker. Litt av drivet er borte, men til gjengjeld er han sluere enn noen gang og legger gang på gang giftige gjennombruddspasninger som får motstandernes trenere til å rive seg i håret.

Maldini – tidenes beste forsvarsspiller?

Det er selvfølgelig mange gode kandidater til tittelen som tidenes beste forsvarsspiller. Noen husker kanskje Claudio Gentile, som temmet Maradona under VM i 1982. Enda lenger tilbake i tid finner man selveste “Keiseren”, Franz Beckenbauer. Det finnes også mange gode forsvarsspillere som fortsatt er aktive, som Sergio Ramos eller Phillip Lahm. Men svært mange vil nok også nevne Paolo Maldinis navn når spørsmålet om den beste forsvarsspilleren gjennom tidene kommer opp.

Han spilte for Milan i 25 sesonger, men greide likevel å få med seg flere trofeer enn det var antall år: hele 26 i tallet. Maldini ga seg imidlertid som landslagsspiller før Italia vant VM i 2006, selv om han fortsatt spilte for Milan frem til 2009 (han var 41 da han la opp). Dessverre for Milan-veteranen ble det tap i finalen både i VM i 1994 og i EM i 2000, mot henholdsvis Brasil og Frankrike. Maldini var så stabilt god at han ble tatt med på turneringslaget i hele seks EM og VM mellom 1988 og 2000. På tross av at han var forsvarsspiller, som regel ansett som mindre glamorøst enn midtbane og spiss, var han ved flere anledninger i nærheten av å bli kåret til Europa og verdens beste spiller.

Selv om Maldini selv kanskje nådde toppen på midten av 1990-tallet, var han også med på Milan-laget som på slutten av 1980-tallet fremsto som et av tidenes beste – den dag i dag brukes gjerne betegnelsen “de udødelige”. Da spilte Maldini sammen med de nederlandske stjernene som eieren Silvio Berlusconi hadde kjøpt inn: Gullit, van Basten og Riijkard, i tillegg til italienske midtbanevirtuoser som Ancelotti og Donadoni. Maldini spilte også sammen med kjente forsvarere som Baresi, Costacurta, og senere Panucci og Nesta – i noen av de forsvarsrekkene som har vært vanskeligst å bryte ned.

Maldini var også populær blant kvinnelige tilskuere, selv de med begrenset interesse for fotball. Det skyldtes utseendet og fremtoningen, og det var stor skuffelse da han i 1994 giftet seg med en fotomodell fra Venezuela.